Emma

Emma2017-05-16T07:21:33+00:00

“Jeg begynte å få symptomer på schizofreni da jeg studerte psykologi på universitetet”.

Jeg bodde sammen med folk jeg ikke kjente, og begynte å bli veldig paranoid og mistenksom på folk rundt meg. Jeg trodde at de jeg bodde sammen med sammensverget seg mot meg, og jeg sluttet å gå ut av rommet mitt fordi jeg var så redd for at folk kunne lese tankene mine, eller at de kunne plante tanker i hodet mitt.

Den første gangen jeg virkelig merket at noe var galt var da jeg begynte å høre halvkvalte skrik i bakgrunnen. Til slutt hørte jeg stemmer også. Da jeg hadde et ganske klart øyeblikk slo jeg opp i psykologibøkene mine for å se hva det betydde å høre stemmer. Der sto det psykose, eller schizofreni, som var fryktelig skremmende.

De jeg bodde sammen med banket på døren og sa “Emma, er alt bra med deg?” Men jeg bare ignorerte dem. De visste ikke at det ikke var normalt for meg å bare sitte på rommet og ignorere folk. Jeg gikk til psykiateren på universitetet. Men jeg greide ikke forklare alle symptomene, fordi jeg ble veldig paranoid av ham. Han trodde at jeg var deprimert fordi jeg nettopp hadde gjort det slutt med kjæresten min, så han ga meg antidepressiva. Det førte til at jeg tok en overdose noen få dager senere.

Da jeg reiste hjem i sommerferien trodde foreldrene mine at jeg var en normal, hormonell tenåring, som var humørsyk og ikke ville gå ut, ikke ville rydde på rommet sitt. Men så begynte jeg å oppføre meg veldig rart. Jeg begynte å le mye for meg selv og snakke med stemmer, og foreldrene mine skjønte at jeg ikke var frisk.

Det var ikke jeg som søkte behandling, det var familien min som sa: “Emma du har et problem, vi må skaffe hjelp til deg”. Fordi jeg ikke skjønte at jeg hadde et legemiddel sk problem, måtte de faktisk gå til legen og insistere på at legen fikk en psykiater til å komme hjem til meg.

Jeg er ganske åpen. Men rett etter at jeg hadde fått diagnosen schizofreni sa jeg til vennene mine , at jeg ble behandlet for rusmisbruk. Jeg sa til meg selv at jeg hade hjernesvulst – jeg ville ikke innrømme at jeg hadde et psykisk problem.

”Det som forandret alt var at jeg fant riktig legemiddel. Det var viktig fordi det fungerte som en dør til mange andre tjenester jeg nå har tilgang til. Hvis jeg ikke hadde hatt legemidlet ville jeg ikke ha vært bra nok til å benytte meg av gruppene og aktivitetene som finnes på klinikken, eller behandlingen som jeg fikk. Jeg ville ikke ha vært i stand til å se hvor mye omsorg og støtte familien har gitt meg.

Mange andre ting hjalp også, f.eks. at jeg hadde venner i tillegg til familie som støttet meg, at jeg hadde et trygt sted å bo, nok penger til å overleve og selvsagt at jeg hade en veldig god psykiater. Det har vært veldig viktig å bli behandlet av en jeg kunne stole på.

Jeg tok til slutt et friår fra Universitet, men heldigvis kunne jeg ta eksamenene jeg strøk i om igjen. Det var nok et av de største vendepunktene i livet mitt – da jeg snudde om eksamensoppgaven og skjønte at jeg virkelig skulle få komme tilbake til universitetet. Det var virkelig stort.

Jeg mistet mange venner da jeg var syk, men jeg fant også ut hvem som er de virkelige vennene mine. Jeg har hatt problemer med personlige forhold og det har vært ganske vanskelig å få jobb. Jeg har måttet kjempe mot fordommene som arbeidsgivere som regel har overfor personer som har psykiske problemer, særlig schizofreni, fordi det har fått mye negativ omtale i pressen.

For tiden er jeg senior prosjektarbeider ved Jobbprogrammet for brukere (UEP – User Employment Programme) ved Springfield sykehus og har nylig også fått tilbud om rollen som koordinator for UEP-teamet. Jeg støtter personer med psykiske problemer til å få jobb (i organisasjonen): jeg støtter dem først til å få jobben men også til å holde på jobben etter at de har fått den. Jeg har dessuten nettopp gjort meg ferdig med en master i arbeidspsykologi.

Schizofreni er misforstått av samfunnet, men forhåpentligvis vil folk få mer nøyaktig informasjon gjennom media, gjennom skole og utdanning, slik at det etter hvert kan bli bedre.”

Emma Harding, senior prosjektarbeider og koordinator, User Employment Programme, Springfield Hospital, Storbritannia.