François

François2017-05-16T07:21:33+00:00

François er 16 og bor sammen med moren, faren og den yngre søsteren i St Denis, en forstad nord for Paris.

Da han var yngre likte François seg på skolen. Han hadde ganske lett for å få venner og var alltid blant de beste i klassen. I løpet av det siste året eller så ble det imidlertid stadig vanskeligere for François både på skolen og hjemme. I begynnelsen begynte han i likhet med mange av kameratene å bli humørsyk og trekke seg tilbake. Han var på rommet sitt det meste av tiden, snakket knapt til søsteren og kommuniserte med foreldrene med enstavelsesord og grynt.

“Det er slik tenåringer er,” tenkte moren og ventet på at det skulle gå over.

François syntes det ble stadig vanskeligere å stå opp om morgenen. Han kom for sent til skolen flere ganger, noe lærerne oppfattet som et problem. Det var veldig urettferdig, syntes han. Det var ikke hans skyld at han kom for sent, så hvorfor plaget lærerne ham?

“De har aldri likt meg. De leter bare etter en unnskyldning for å utvise meg,” sa han til en av kameratene. Da han tenkte over det, var det faktisk ikke bare lærerne som ville bli kvitt ham. François merket at mange av vennene begynte å unngå ham. De sluttet å snakke når han kom, og han var overbevist om at de hvisket om ham bak ryggen hans.

François skjønte ikke hva han hadde gjort for å fortjene en slik behandling. Det var skremmende og forvirrende, og det var ingen han følte han kunne henvende seg til for å få hjelp. François var mer og mer alene. Han begynte å være borte fra skolen og kjørte rundt i byen hele dagen med t-banen.

T-banen kunne forresten også være skremmende. Han prøvde å ikke plage noen. Han holdt hodet bøyd og unngikk øyekontakt. Men han følte fortsatt at de andre passasjerene så på ham, lo av ham og snakket om ham når han gikk forbi.

François begynte å føle seg veldig alene. Hvis helt fremmede sammensverget seg mot ham, hvor i all verden kunne han få hjelp?

En dag da han var på t-banen la François merke til en plakat som annonserte for en kontakttelefon som ga støtte til personer som følte seg desperate eller alene. François visste ikke hvordan en kontakttelefon kunne få folk til å slutte å snakke om ham. Men kanskje den kunne hjelpe ham til å takle frykten. Han var nervøs da han slo nummeret. Damen i andre enden av telefonen var snill. Hun hørte på historien hans og det virket som om hun trodde på ham. Hun hadde noen gode råd. Hun sa at han skulle snakke om situasjonen med noen han kunne stole på. Og at han skulle gå til lege.

François tenkte over saken. Kanskje det ville hjelpe å snakke med moren. Og selv om han ikke følte seg syk, kunne kanskje legen gjøre noe med at han følte seg så trett om dagen.