Patrick

Patrick2015-05-11T13:54:37+00:00

En gang likte faktisk Patrick å høre stemmene.

Det var selvsagt litt rart til å begynne med. Han kunne ikke forstå hvor de kom fra, eller hvorfor de snakket til ham. Han måtte flere ganger sjekke at han ikke hadde latt radioen stå på.

Men ettersom tiden gikk ble stemmene mer kjente og han begynte å bli vant til dem. Han hadde jo følt seg ganske ensom siden han flyttet til Dublin for å fortsette studiene. Og mens stemmene kanskje var litt forvirrende, så var det i alle fall selskap i dem.

Av en eller annen grunn syntes Patrick at det var vanskelig å få venner blant medstudentene. Han hadde aldri hatt problemer med det i oppveksten. Men nå ble det bare mer og mer vanskelig og snakke med folk, og etter en stund gadd han simpelthen ikke. Han sluttet å gå i kafeteriaen med de andre til lunsj. Han var bare ikke sulten mer.

Etter forelesningene gikk han tilbake til rommet sitt og leste. Hvis stemmene kom, lente han seg tilbake og hørte på hva de hadde å si. Men i den senere tiden hadde stemmene blitt ekle. Før pleide de å si så mye pent til ham. Hvordan han skulle bli noe stort. Hvordan Gud hadde valgt ham til å redde menneskeheten. Hvordan bare han kunne avsløre en terroristgruppe som hadde infiltrert studentleilighetene.

Nå sa de bare mørke og skremmende ting. Terroristene visste om ham. De sto i ledtog med det hemmelige politiet. Og de så på ham gjennom spionkameraene på gaten.

Så en natt ble han vekket av stemmene som ropte en advarsel. Terroristene kom. De var like rundt hjørnet. Han måtte komme seg ut. Patrick skrek ut i natten etter hjelp. Han kunne høre naboene rope, sirener på gaten, og så noen som hamret på døren hans.

Noen få timer senere kom foreldrene. Legen som kom til leiligheten sammen med politiet. hadde ringt til dem og fortalt dem hva som hadde skjedd. Han forklarte at Patrick hadde hatt en “akutt psykotisk episode” og måtte legges inn til behandling øyeblikkelig.